Etterskjelv

Aftermath_CurrentSeries
Etterskjelv er et jordskjelv i det samme området som hovedskjelvet, men vanligvis av mindre styrke. For å bli ansett som et etterskjelv, må det forekomme innen én bruddlengde vekk fra hovedskjelvet eller innenfor en «etterskjelvsone»  og det må skje innenfor det utpekte området. Man kan si at etterskjelv er mindre justeringer etter hovedskjelvet, der mindre spenninger utløses.
Etterskjelv kan forekomme i ukevis, månedsvis og til og med i årevis etter hovedskjelvet.

Jeg kan relatere meg til beskrivelsen om etterskjelv. For 4,5 år siden traff jeg mannen i mitt liv og for 2,5 år siden gikk livet i tusen knas, med mange tunge stunder og tilbakefall i etterkant.

Jeg ønsker å komme meg videre, men det gjør fortsatt vondt. Ikke så mye som før, men i svake øyeblikk tenker jeg på ham og savner ham. Det verker i hjertet. Jeg vil høre stemmen hans, lese ordene hans, være i livet hans, ta kontakt. Men jeg skal ikke og kan ikke gjøre det! Jeg er en junkie og han er mitt dop så jeg kan aldri gjøre det igjen!
Følelsene kommer i bølger. De skyller opp og trekker seg sakte tilbake.
Kraftige bølger som topper seg og slår innover for deretter å trekke seg dovne tilbake,  2 – 3 min. så er det over. Det klemmer til i hjertet av en liten sorg over det tapte og over det som aldri ble noe av.

Tiden er en farlig venn.
Samtidig som den leger hjertesorgen og visker ut vonde minner så begynner du å fantasere om hvordan ting kunne ha blitt Hvis…..
Du glemmer det som var feil og begynner å innbilde deg ting som egentlig aldri var der. Du begynner å tro at det kanskje var et lite håp likevel (selv om sannheten er at det aldri var grobunn for noe slags kjærlighetsforhold der).

Forelskelsen var eksplosiv. Jeg husker han var så vakker at det var som et knyttneveslag i magen. Det slo luften ut av meg. Jeg ville være hans, så veldig, det føltes som jeg hadde kommet hjem. Og han ville ha meg også, det virket i hvertfall sånn. Det virket for godt til å være sant. Han var så spennende og flørtende. Jeg fikk ikke nok.
Han badet meg i oppmerksomhet og glede så jeg følte meg som en dronning.

Det utviklet seg til å bli noe spenningsfylt, en flukt fra virkeligheten for begge to. Det var berusende og besnærende. Jeg gledet meg til hver ny dag hvor jeg våknet opp og så en melding fra ham som fortalte om begjær og lengsel. Fornuftige tanker ble blåst bort og hverdagslige tanker om fremtiden fikk vente til senere….senere…senere…aldri.

Da jeg oppdaget at han ikke var av den monogame typen, at det var en til som meg i livet hans, så falt himmelen ned i hodet på meg. Jeg ble knust. Jeg var ikke spesiell likevel, jeg var bare en døgnflue. En boble. Et tidsfordriv.
Jeg vaklet og forsøkte å holde meg på beina, men verden ble plutselig grå og truende. Alle farger forsvant og det ble helt stille. Lyset ble hardt og kaldt. Jeg ble redd. Var dette slutten? Skulle jeg bli forlatt nå. Var jeg ikke lenger bra nok?
Hva kunne jeg gjøre for å stoppe denne ulykken fra å skje?

Ingenting.
Jeg kunne ikke stoppe jordskjelvet fra å skje. Det hadde vært i emning lenge og det visste han. Han hadde vært forberedt på fallet. Han skjulte seg bak masse løgner og forsøk på å glatte over. Han lirket og lurte meg til å stadig flytte mine egne grenser og miste selvbilde og selvverdet.
Så jeg klamret meg fast og fulgte med på opp- og nedturer og håpet at det snart skulle være over.

Alt ble lagt i grus. Jeg mistet ham og jeg mistet meg selv.
Det at jeg følte det så voldsomt var så sjokkerende. At han hadde fått en så stor rolle i livet mitt på så kort tid og så var alt bare en fantasi inni mitt hode. Var jeg blitt gal? Hvordan kunne det skje?

Gjenoppbyggingen startet med å forstå og lære. Jeg kastet meg over arbeidet og leste alt jeg kom over om kjærlighetssorg, relasjoner og destruktive forhold. Jeg måtte forstå hva som hadde skjedd og hvordan det kunne skje.
Jeg gikk til fastlegen og ble sykemeldt på grunn av altfor høy puls og fordi kroppen slo seg helt vrang. Fikk konstatert depresjon og angst, antagelig PTSD, men har kommet meg i gjennom ved hjelp av psykolog og samlivsterapeut, som hjalp meg inn i en selvhjelpsgruppe (ACA) som er helt fantastisk!

Det går sakte men sikkert fremover, med noen små tilbakefall av og til.
Etterskjelvene har blitt svakere og svakere og er nå bare som små vårlige vindpust som stryker meg lett over kinnet av og til. Liksom for å minne meg på at jeg er et sårbart lite menneske og må passe på hjertet mitt.
Jeg vet ikke om det vil bli fuglesang og farger igjen, men velger å tro på at alt skal bli bra.

Kjærlighetssorg er en bitch, men etter nærkontakt med en narsissist er den en ødeleggende kraft som brenner alt på sin vei og jeg er trøtt og lei!

Video/Musikk: Sidsel Endresen & Bugge Wesseltoft: Try

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..