Medavhengighet og hekt

enten-inne-eller-uteMedavhengighet er en følelsesmessig og atferdsmessig tilstand som påvirker en persons evne til å ha et sunt og gjensidig tilfredsstillende forhold til andre.

Det er også kjent som «Forholds-avhengighet» fordi medavhengige ofte danner eller opprettholder relasjoner som er ensidige, følelsesmessig ødeleggende og / eller skadelige. Lidelsen ble først identifisert for omtrent ti år siden som et resultat av mange års studier i mellommenneskelige relasjoner i familier av alkoholikere. Medavhengiges adferd er lært ved å se på og imitere andre familiemedlemmer.

Helt opp i godt voksen alder var jeg av den oppfatningen at jeg hadde en lykkelig barndom og oppvekst. Jeg kan ikke huske at jeg kjedet meg, men jeg var mye alene.
Jeg husker tvilen og angsten over å ikke få den oppmerksomheten og kosen jeg savnet.
Så jeg var et stille barn og lukket meg inne med tankene mine, var usikker, misunnelig og sjalu og hadde ofte vondt i magen.
Som en motvekt begynte jeg å stikke av, jeg gjemte meg bort i timesvis. Jeg ble en spennings-søker, en med masse eventyrlyst.
Jeg gjorde rampestreker! Jeg ville ha oppmerksomhet koste hva det koste ville!

I voksen alder ser jeg at foreldrene mine var altfor unge. De slet med trang økonomi og etterhvert et alkoholproblem.
Min far er introvert av natur. Han holder seg i bakgrunnen og observerer.
Han lider i perioder av et veldig tungsinn, da trekker han seg inn i seg selv og drikker.
Mamma stod brask og bram med ham og beskyttet ham mot alt og alle, til og med mot oss barna. Lojal inntil døden uansett hva han gjorde eller sa.

En slik familiesammensetning er grobunn for å skape medavhengige eller Codependent som de kalles på engelsk. Barna blir redde for avvisning og utstøtelse.  Alkoholisme er skammelig og de problemene snakket vi ikke om. Aller minst med hverandre.  Tilstanden i hjemmet skjules for utenforstående.
Jeg tok samme holdning som mamma og beskyttet pappa. Det var oss mot røkla.
Utad skulle alt være perfekt.

Barna føyer seg og står gjerne på litt ekstra for å holde på den gode stemningen i sånne familier, de er verdens mest lojale små skapninger, så jeg ble en ekspert på å «feie ting under teppet» og å late som at alt var bare bra.
Barna blir eksperter på å vite hva som behager de voksne og prøver alltid å være to skritt foran.
Jeg ble vant til å klare meg selv og tok ansvar for søsknene mine.
Vi holdt oss mest for oss selv og for meg var det helt naturlig at det bare var oss i familien, dag ut og dag inn.
Pappa likte ikke å dra på besøk til noen og han snakket gjerne nedsettende om andre eller var skeptisk til utenforstående; at de brautet for mye med rikdommen sin eller at de var arrogante og så ned på oss.

Jeg husker at han satt og gråt sine bitre tårer og øste ut dramatiske historier og bekymringer om økonomi og egen helse til meg som tålmodig satt og lyttet sånn at han ikke skulle være alene og kanskje kunne bli glad igjen. Da ville nok ikke pappa ta livet av seg denne kvelden heller.
Det fikk meg til å føle meg betydningsfull og viktig. Endelig var det bruk for meg og jeg var viktig for noen! Jeg kunne hjelpe han. Jeg var lojal og satt tålmodig og lyttet og var pappas lille jente.
Ikke akkurat en bra oppvekst for små uutviklede sjelsliv!

Da jeg kom i puberteten ble jeg sykt opptatt av utseendet mitt. Jeg dekket det til under masse klær og sminke.
Jeg var uendelig tålmodig, kjærlig, omsorgsfull, moderlig og trassent eventyrlysten.
Jeg brøt grenser og ga blaffen i skrevne og uskrevne regler.
Og eide ikke selvfølelse.
Kjærester kom og gikk, men jeg fant aldri tonen med de snille guttene. De var kjedelige og uinteressante om ikke de bød på en utfordring, var pene og se på, hard-to-get og helst litt avvisende og arrogant.

Det måtte være en Bad Boy. En som kanskje ikke var så interessert i meg som person så jeg ikke måtte prestere noe. Helst en jeg kunne redde, med kjærlighet.

Mamma var urolig, hun så at jeg ikke hadde det så bra. Da jeg innkalte til familieråd og la fram brosjyrer fra AA og ba om at vi skulle gjøre noe med PROBLEMET ble hun rasende, oppmerksom på at jeg var i ferd med å bryte ut av familiefortet. Hun kalte meg det «Sorte fåret i familien» Hun reagerte fullstendig irrasjonelt og ville kaste meg ut, men pappa gikk imellom og sa at det var å gå for langt, hun kunne ikke gjøre det og at vi måtte da kunne snakke sammen som normale mennesker. Jeg var sjokkert og fra den dagen har jeg følt meg morløs.
Det viste seg etterhvert at jeg feilvurderte situasjonen, det var ikke bare han, men begge som slet med alkoholen.
Selvbildet mitt var langt nede. Jeg følte meg viljeløs og usikker. Jeg grublet mye og  engstet meg for fremtiden. Og var stadig «forelsket» og svermet etter gutter, evig romantisk. Jeg ville vekk!

Jeg har nå innsett at jeg alltid har blitt tiltrukket av personer som ikke er bra for meg. Enten skal jeg redde dem eller jeg må bevise at jeg er lojal nok, god nok, flink nok, snill nok eller pen nok. Når de forlater meg eller er gjerrige på omsorg så passer det meg perfekt fordi det er kjent terreng for meg og jeg «forelsker» meg bare ennå mer og er lojal inntil døden….

Så møtte jeg den første narsissisten. Jeg trodde jeg forelsket meg, men var egentlig hekta!
Man er fullstendig ute og kjøre om man er i et hekt. Det er altoppslukende. Jeg mistet vett og forstand, alt dreide seg om ham.
Han var pen og omsvermet av jentene, og over gjennomsnittet selvsikker og arrogant. Han var varm og så kald, av og på. Han lekte med meg og oppførte seg ikke som en romantisk beiler, mer som en sleip og uangripelig flørt. Jeg forandret meg og ble innadvendt og mørk. Jeg var sjalu. Og flyktet fra situasjonen.

Jeg vil gjerne få anbefale en bok som heter ‘Hekta på et håp om kjærlighet‘ (skrevet av Sissel Gran og Nora Skaug)
Kjenner du deg igjen i noe av det jeg har skrevet her og tror du er hekta, da MÅ du lese denne boken!

Kort fortalt er jeg nå, etter 30 år i et forhold med min 3. narsissist og forstår endelig hva det er jeg driver med!
Jeg er den som trigger disse personene og inviterer dem inn i mitt liv. Fordi jeg er  over gjennomsnittet empatisk og uendelig tålmodig. Og tviholder på dem fordi jeg tror at de har nøkkelen til min lykke. Jeg trigges voldsomt og sliter med angsten om bli forlatt og jobber hardt med å kontrollere impulsiviteten min.
For å motvirke den grusomme angsten for å bli avvist og forlatt tigger jeg hele tiden om bekreftelse og godkjennelse. Jeg bryter mine egne grenser, går på akkord med mine egne behov og følelser, er med på leken og tar til takke med smuler!
Boken «Når kvinner ødsler sin kjærlighet» av Robin Norwood anbefales og er god lesing om temaet «giftig kjærlighet». Den har gitt meg en aha-opplevelse og fikk meg til å forstå at jeg velger selv å gå inn i slike forhold på grunn av oppveksten min.
Jeg vet hva jeg må gjøre nå.

Det er kun du selv som kan fikse livet ditt.

Nå jobber jeg med å bygge opp eget selvbilde og øver meg på emosjonell førstehjelp.

(Tenk at Narsissisten er bare en AIDS (Angel in Disguise) som poengterer for deg hva dine svake sider er, slik at du kan jobbe med dem) Mer om narsissisten her…
Om du likte dette blir jeg veldig glad om du  trykker på liker.
Hilsen Løvetannbarnet
Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..