Inni heiteste helvete

images

Sinne kan synes å være en rik kilde til energi, men den er blind. Det får oss til å miste selvbeherskelsen.
Det kan skape mot, men det er ofte blindt mot. Negative følelser som oppstår ved en spontan impuls kan ikke rettferdiggjøres av fornuft slik som positive følelser kan.
Forskere antyder at konstant sinne og hat undergraver vårt immunsystem. Medfølelse derimot er med på å skape en indre styrke og det er bra for helsen vår.

Dalai Lama

Jeg har vært så sint, så sint at jeg trodde jeg skulle sprekke. Jeg kunne sikkert ha drept ham mange ganger, det var bare fantasien som satte grenser.
Det var egotripp på egotripp. Meg, meg, meg var det eneste jeg hørte hver eneste dag.
Barn og ektefelle var det ikke så farlig med, vi kunne seile vår egen sjø så lenge han fikk leve sitt liv i fred, på sidelinjen ute i periferien med sine viktige prosjekter og karriereklatring som tok sånn på kreftene hans at når han da endelig kom hjem sent på fredag ettermiddag så sank han sammen i sofaen foran TV’en og var psykisk borte frem til søndag kveld. Da kviknet han til, pakket kofferten og raste ut døra til en ny jobb-uke og gressenke-mannstilværelsen på hybelen i storbyen (les:ukependler)

Og om jeg var dum nok til å kritisere oppførselen eller stille spørsmål ved livsførselen hans så ble jeg belønnet med iskald taushet den helga og noen ganger neste også.
Å bli utsatt for «The Silent Treatment» er forvirrende og vondt. Du har ingenting å stille opp med annet enn å trekke deg unna og håpe på bedre tider en annen dag.
(Ja, det er psykisk mishandling)

Og så oppdaget han fluefiske, og så ølbryggeri (hos en kamerat så klart) og deretter golf!
Da var det plutselig energi i kroppen likevel. «Jeg tar tidlig fri på fredag, jeg.» «Skal golfe med gutta.»
«Åja, så hyggelig da. Når kommer du hjem?»
«Nei, det vet jeg ikke. Ganske seint antagelig. Kanskje på lørdag eller søndag»

I det øyeblikket kommer sinnet fordi det er så blodig urettferdig. Å ikke komme på prioriteringslisten overhodet er sårt og vondt. Det er urettferdig for ektefellen og det er vondt for barna. Det skaper vonde følelser og skader relasjoner.
Men hva skjer med det raseriet? Det skjules godt under en maske av ro for å ikke lage dårlig stemning og gjøre barna engstelige. Det imploderer. Og gjør stor skade i sjelen.
Du krymper innvendig og begynner å miste troen på din verdi som menneske.
Om ikke dette ryddes opp i er det neste som kan komme mental ubalanse. Du blir syk i sjelen, du blir deprimert.

Du begynner å tilrettelegge livet ditt etter når han kommer hjem. Du blir en dørmatte, en som bare er der, som er den trygge havnen han alltid kan vende tilbake til når han endelig skulle finne på å huske på at han har noen som venter……..
Og han begynner å kjede seg fordi du har jo ikke noe liv! I hans øyne.
Helt til du en dag tenker «Kyss meg bak, jeg vil også leve! Dette er vel ikke noe liv!
Det er selvoppholdelsesdriften din som kicker inn. Og takk og lov for det!

Nå vendes sinnet ditt utover, mot ham og den illusjonen han har bygget seg opp om at han er den grandiose, den suverene som skal bæres fram her i livet uten motstand.
At alt skal legges tilrette og at alle skal liste seg på tå rundt ham mens de går på eggeskall sånn at ikke hans iskalde forakt og avvisning forlenger den dårlige perioden enda lenger.
Nok er nok, på tide å ta ansvar. På tide å stille noen krav. På tide å si NEI.

Men du er uforberedt og langer ut i vilt sinne. Det er ikke veloverveid og han rygger unna fordi han så ikke dette komme i det hele tatt.
«Hva mener du? Flytte? Skilles? Men hvordan skal du klare deg uten meg? Jeg betaler jo alle regningene…»
«Jeg driter i hva du betaler! Jeg vil ha et liv, ikke sitte her og vente på deg dag ut og dag inn! Du bryr deg jo ikke om meg eller barna likevel! Jeg selger huset og kjøper mitt eget. Jeg klarer meg helt fint på egenhånd.»
«Det kan du ikke! Jeg nekter å selge. Og ungene skal være hos meg. Jeg erklærer deg sinnsyk og stenger deg inne på et mentalsykehus. Det må jo ha klikket for deg!»
I det øyeblikket kunne jeg drept ham. Han så det i blikket mitt og rygget ut døra og forsvant.
Det var over. Jeg klarte å si NEI for første gang i dette ekteskapet. Seieren hadde en lei bismak, men den lå likevel godt på tungen.

Kunne jeg ha løst problemet med en positiv vinkling? Nei, jeg hadde forsøkt å tilnærme meg hans egoisme med alle mulige appellerende argumenterer i årevis, uten særlig hell.
Jeg hadde svelget for mange kameler, både den grenseløse egoismen og også utroskap hadde gjort noe med meg som menneske.
Etter bortimot 15 års samliv var det over.
Det første bruddet kom etter drøye 7 år og det neste kom 7 år senere, som en naturkraft som bare presset seg frem. Det måtte ende sånn.
Jeg hadde mer medlidenhet med mine barn og meg enn for et ekteskap som råtnet på rot.

Og den medlidenheten reddet livet mitt.

Jeg er en empat, men jeg er ikke dum. Og når en empat får nok ser hun seg aldri tilbake!

*Om du likte dette er det hyggelig om du trykker på LIKE under her….
 Hilsen Løvetannbarnet

Save

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..